Helikopterblikk

Oppdatering

2010-02-19T00:44:00.000-08:00

Etter at jeg gikk ut med grasrotaksjonen i KrF har jeg fått mange reaksjoner. Debatten har gått himmelhøyt på ulike nettsteder. Jeg har fått mye e-post, sms og telefoner. Folk har tatt kontakt med meg på gateplan. Jeg har fått ris og ros. Pressen har skrevet mye og mangt, og jeg har som mange andre fått oppleve at ting jeg har sagt, framstår i media som et ganske annet budskap en det jeg mener jeg sendte.

Slik er det. Jeg har også bidratt til debatt internt i KrF, noen vil vel kanskje kalle det støy. Jeg står for at jeg har reist meg opp og valgt å bruke min demokratiske røst i denne saken. Jeg står også for det jeg har sagt, når det gjelder at jeg mener Inger Lise Hansen bør tre til side for å skape ro i partiet. Hun skapte debatten, som har ført til stor intern uro.

Vi må alle ta inn over oss at kraften i å bli eksponert i media er stor. Partiledelser Dagfinn Høybråten gikk i går ut i Dagen Magazinet og ba oss som er med i debatten om å bidra til ro.

Jeg har et ønske om å respektere det, og ønsker derfor å ikke kommentere saken ytterligere direkte i media. Jeg fortsetter å blogge som før. Når det er sagt, så føler jeg meg fri til å revurdere dette dersom det kommer nye og kontroversielle mediautspill i saken fra andre kanter.

I dag har jeg lagt ut en blogg på http://www.verdidebatt.no/ hvor jeg foreslår en grasrot 2.0 for de som støtter meg i sak, men mener det blir hakket for mye å be Inger Lise Hansen tre til side. Disse kan ganske enkelt gi en tilbakemelding til KrF-ledelsen, jeg har laget et forslag til uttalelse som kan sendes til KrF via e-post. Det ligger på bloggen min på http://www.verdidebatt.no/.

Inger Lise Hansen må trekke seg som nestleder i KrF

2010-02-09T04:19:00.000-08:00

Jeg velger nå å sette i gang et grasrot-initiativ i KrF for å sende et klart og tydelig signal til Inger Lise Hansen om at hun bør fratre som nestleder i KrF:

Det er fire vektige grunner til at Inger Lise Hansen må vise seg voksen nok til å fratre som nestleder:

Hun har satt seg selv i en umulig situasjon ved at hun nå ikke lenger kan fronte flere viktige saker i KrF program, som er vedtatt av landsmøtet
Hun har satt partiets tillitsvalgte i en umulig politisk situasjon gjennom å så stor tvil om KrFs standpunkter fram mot neste valg
Hun har handlet illojalt mot partileder Dagfinn Høybråten gjennom sine stadige utspill i media
Hun har handlet illjojalt mot partiets landsmøte

Jeg oppfordrer alle på grasrota i KrF som er enig i dette om å ta direkte kontakt inn mot partiledelsen i KrF sentralt for å tilkjennnegi ditt standpunkt. Partiet er faktisk velgerne, ikke først og fremst ledelsen, fotfolket må nå komme på banen. Jeg vil også oppfordre alle til å gjøre dette på en ryddig og grei måte, uten å dra ting for langt i forhold til personkarakteristikker og andre ufinheter. Dette handler først og fremst om sak, ikke om person.

Slik jeg ser det, har det blitt for stor avstand mellom partiledelsen og grasrota i partiet. Det har utviklet seg en kultur hvor deler av ledelsen i partiet går i en annen retning enn store deler av velgermassen, og ikke klarer å lytte til viktige signaler. Det er alvorlig. Derfor alle på grasrota som mener at vi ikke kan leve med uklarheten som har oppstått rundt KrF sin politikk og det vedtatte partiprogrammet, nå sende et tydelig og sterkt signal til partiledelsen.

Slik situasjonen er med meningsmålinger nær sperregrensen, trenger partiet hver eneste fotsoldat. Derfor må nå partiledelsen samle og ikke spre sine velgere. For at det skal kunne skje, må Inger Lise Hansen fratre, slik at vi kan få ro og samle oss om politikken KrF faktisk har vedtatt på sitt landsmøte.

Store deler av grunnfjellet i KrF har ikke lenger tillit til Inger Lise Hansen som leder etter de siste ukenes hendelser. Derfor bør hun nå selv velge å fratre som nestleder.

Jeg understreker at jeg håper hun blir i partiet dersom så skjer. Debatt er alltid velkommen i et politisk parti, men det må skje slik spillereglene er. En nestleder er valgt for å fronte partiets politiske program. Dette helt fundamentale har Inger Lise Hansen handlet stikk i strid med, og derfor bør hun nå fratre.

2010-02-07T02:17:00.000-08:00

Sviket i KrF

Krigen som deler av partiledelsen i KrF har startet for å underminere Dagfinn Høybråten som leder fortsetter. Til og med VG sier i dagens avis at dette nå famstår som et planlagt korstog. For mange av oss har det vært klinkende klart siden lenge før jul. Vi så at dette ville komme.

Inger Lise Hansen hos frisøren som lørdagsgjest på TV. Reportasje på TV2 fra fylkesårsmøtet i Akershus hvor Knut Arild Hareide og Valgjerd Svarstad Haugland flagger sterk støtte til Inger Lise Hansen. Tre sider om KrF i dagens VG. Reportasjer hvor Dagfinn Høybråten med fullt overlegg klippes slik at han framstår som en taper. Jeg kunne fortsette og fortsette.

Det blir bare klarere og klarere at dette er en godt organisert kampanje iverksatt for å underminere Dagfinn Høybråten og reformere partiets standpunkter.

Inger Lise Hansen og Knut Arild Hareide lå lavt helt til etter landsmøtet, klokelig nok. Hvis de flagget noe slikt som dette før landsmøtet hadde det vær en reel sjanse for virkelig bråk.
Høyst sannsynlig ville det ha blitt kamp om deres kanditatur. Og inn mot fjorårets valg ville det selvfølgelig ikke sett bra ut.

Nå som de sitter trygt i sine posisjoner, velger de å reise seg opp og ta kampen. I kulissene ser vi nå Valgjerd Svarstad Haugland. Jeg tror personlig at også Kjell Magne Bondevik har en finger med i spillet. Han har klart flagget at han ønsker KrF sin kristne bekjennelsesparagraf bort. Og gjennom hele sin politiske karriere har han vært kjent for å ligge til venstre i partiet. Vi husker selvfølgelig bataljen mellom Kåre Kristiansen og Kjell Magne Bondevik, en kamp Bondevik vant.
Med så tunge aktører på banen, og med en såpass godt organisert kampanje i media, er det vanskelig å stå opp for et annet syn. Man forsøker å sette ”de konservative” i sjakk matt gjennom å marginalisere og stigmatisere, en kjent og brutal hersketeknikk. Men akkurat det sies det ikke så mye om i mediareportasjene. I stedet er det Dagfinn Høybråten som beskyldes for hersketeknikk overfor Inger Lise Hansen.

Hvis vi så prøver å se på saken på en litt annen måte enn media prøver å selge inn, hva er det egentlig vi ser?

Jeg ser det slik at vi ser et gigantisk svik fra deler av ledelsen i KrF mot sitt eget parti.
Helt utenom den vanlige saksgangen i partiet, som er opplest og vedtatt, har de to nestlederne i KrF satt en helt ny agenda. Den korrekte måten å fronte sitt syn på store saker som dette mellom landsmøtene, er gjennom partiets strategiprosesser.

Landsmøtet er som alle vet KrF sitt øverste organ, der programmet også skal vedtas. Dette er den demokratiske forutsetningen for ethvert politiske parti. Forut for at programmet vedtas, lages et forslag av en komite, som når det er ferdig sendes ut på høring i organisasjonen. Så følger den politiske debatten i lokallag og fylkeslag før det endelige programmet til sist vedtas av landsmøtet.

KrF sine to nestledere har satt hele partiapparatet i en helt umulig situasjon med det de nå har gjort. Dersom noen av de tillitsvalgte i tiden framover vil gå ut og fronte partiprogrammet som landsmøtet har vedtatt, det være seg vedrørende Israel, alkohol, ekteskapsloven eller andre vedtatte ting, så er det fra nå av umulig. Politiske motstandere kan med enkel og billig retorikk bare henvise til at partiledelsen i KrF nå har flagget at de ikke lenger står for sentrale ting i det vedtatte programmet. Dermed blir den politiske tyngden til KrF helt pulverisert. Partiet er fra nå av et hus i strid med seg selv, og annerledes blir det ikke før man får et nytt landsmøte der det virkelige slaget kommer til å stå.

Et ekstraordinært landsmøte vil derfor, slik jeg ser det, måtte tvinge seg fram. Kanskje er det nettopp dette Hansen, Hareide og deres støttespillere ønsker. Man håper da sikkert på at Knut Arild Hareide skal bli valgt som ny partileder, og at landsmøtet vil gi ham det nødvendige mandatet til å reformere KrF som politisk parti.

Det er her jeg tror Hansen, Hareide og deres støttespillere har forregnet seg en god del strategisk. De risikrerer i stedet at KrF nå sprekker totalt, og at en betydelig del av velgermassen sier at nok er nok. En kan ikke bare klinke til med så store endringer som dette uten å forankre prosessen i partiorganisasjonen først. Det som skjer nå, er skittent og det er ikke minst udemokratisk. Å forsøke å kuppe agendaen på denne måten er rett og slett helt uhørt i et politisk parti. Det er et forsøk på å sette partiets øverste organ ut av spill. Ingen ”eier” et politisk parti, spesielt ikke ledelsen. Ledelsen er valgt for å fronte partiets politiske prgram. Og dersom de ikke står for dette programmet lenger, så må de faktisk trekke seg.

En kamp om den politiske retningen, ønskes selvfølgelig velkommen. Men dette må skje på en måte som er i pakt med normale interne prosesser i partiet.

Dagfinn Høybråten har fortvilt prøvd å gå ut med at programmet til KrF ligger fast denne uken. Han har gjort det en valgt leder i et politisk parti SKAL gjøre: Han fronter partiets program.
Jeg ser det slik at KrF sin eksistens hviler på en klar forankring i kristenfolket. Dette slik AP hviler på fagbevegelsen, Høyre på næringslivet og de mer ”kondisjonerte”, FrP på de mer liberale miljøene og SP på bøndene. Om KrF sin forankring i kristenfolket forsvinner, ser jeg heller ikke at KrF kan ha livets rett. Blokkene til høyre og venstre vil da framstå som mye mer reelle alternativ for velgerne, noe som vil føre til at sentrum utviskes og KrF forsvinner slik Per Kristian Foss tidligere har tenkt høyt og klarsynt om.

Derfor tror jeg det er en stor strategisk blunder å forsøke å distansere KrF fra en betydelig del av kristenfolket, som ønsker å stå på Guds ord og vil at KrF sin politikk skal være tuftet på nettopp det. Dette var også kongstanken da partiet ble stiftet i 1933.

Her i Møre og Romsdal oppnådde KrF over 8 prosent ved forrige stortingsvalg, selv da var partiets tillitsvalgte her i fylket svært skuffet. Bare noen dager før valget lå oppslutningen i meningsmålingene over 10 prosent. Dette viser at det faktisk går an å komme over 10 prosent også med dagens program. Det er ikke slik som Hansen og hennes våpendragere sier, at slaget er over dersom politikken ikke endres.

Et betydelig problem akkurat nå, er derimot forvirring om partiet og partiets politikk. Derfor flykter velgerne fra KrF i hopetall. Men velgerene finnes. De liker bare ikke vingling og utydelighet. Det virker demotiverende også på partiets tilllitsvalgte, hvor en del nå teller på knappene om dette er verdt strevet.

Partiapparatet må derfor ta et klart og tydelig oppgjør med udemokratiske prosesser og ledere som skaper tvil om partiets synspunkter i stedet for å fronte dem. Det handler ikke om debatten, den er alltid velkommen i et politisk parti. Det handler om måten dette er gjort på.
Partiet ble i sin tid reist med utgangspunkt i kristenfolket i Hordaland. Nå som den gang tror jeg KrF-folket på kysten vil spille en helt avgjørende rolle når det gjelder partiets framtid. KrF-ledere som ønsker støtte i fortsettelsen, bør straks innfinne seg hos fylkeslagene på vestlandet for å bygge relasjon og skape tillit. Uansett vil jeg tro at partiapparatet på vestlandet viser det de alltid har vist til nå, en fantastisk evne til å slutte rekkene, kjempe for KrF sin flotte politikk, og mot til å ta politisk kamp når det trengs. I denne sakene er ikke siste ord sagt, her ute finnes både flotte lederemner, strateger og ikke minst et fantastisk kristenfolk som har stått oppreist i motvind før.

Det er tid for alle som er glade i KrF for å gå på årsmøter i lokallag og fylkeslag. La oss reise oss opp sammen, slutte rekkene og fronte flott politikk bygget på 1000 års historie i Norge. Politikk bygget på kristne verdier og tuftet på vissheten om Gud vil det beste for oss.

Livsforvandlende tilbedelse

2009-09-24T00:42:00.000-07:00

Jeg er så heldig at jeg får lov å være med å plante en menighet fra starten. Det er et kjempeprivilegium og bare tanken på det fyller meg med inspirasjon og glede.

Da jeg var rundt 20 år fikk jeg et livsforvandlende møte med Jesus. Den svenske lovsangslederen Peter Sandwall spurte om han kunne få legge hendene på meg og be for meg. Et sted i bønnen begynte han begynte han å snakke et språk jeg ikke forstod. Senere har jeg lært mer om tungetalens gave og blitt mye velsignet av den selv. Men der og da hadde jeg ikke peiling på hva dette var for noe. Men jeg KJENTE på kroppen min at det var noe spesielt.

Kort sagt, jeg fikk Den Hellige Ånd i hodet og bølger av varme og sitring begynte å vandre rundt i kroppen min. Til min store forbauselse begynte tungen min å bli nummen, det kjentes som den "gikk ut av ledd". Så begynte jeg å forme helt nye ord som jeg ikke forstod. Mens jeg gjorde det ble bølgene av varme og sitring enda sterkere, det kjentes nå ut som om elektriske impulser og støt for gjennom kroppen min.

Denne dagen ble en milepæl i mitt liv som jeg stadig vender tilbake til. Siden da har jeg fått oppleve Guds godhet, kjærlighet og kraft på stadig nye måter. Nå, snart 20 år etter er jeg fremdeles full av begeistring og ærefrykt for Jesus, mitt møte med ham er det beste som har skjedd meg noensinne.

En av konsekvensene av mitt møte med Gud høsten 1989 var at jeg fikk en personlig relasjon til Gud. Jeg skjønte plutselig at Gud er en person det går an å ha fellesskap med, kommunisere med og gå til med alt en har på hjertet. Han er universets Gud og jeg hans barn som han liker, investerer i og støtter - fordi han elsker meg.

Derfor ble det også viktig for meg å få tilbe ham. Jeg oppdaget lovsang og tilbedelse som et språk jeg kunne bruke for å uttrykke min kjærlighet til Gud og som et hellig rom der vi to kunne ha guddommelig felleskap. Siden da har jeg utforsket tilbedelse og ledet andre inn i tilbedelse. Jeg har fremdeles utrolig mye å lære på dette området, men er full av begeistring og utforskertrang. Jeg elsker å tilbe!

Når vi nå er med å starte opp menigheten Catch the Fire Oslo, er tilbedelse et av områdene vi prioriterer høyt. Etter snart 20 år som lovsangsleder sitter jeg igjen med erfaringer og refleksjoner som jeg tar med meg inn i dette arbeidet. Det aller viktigste jeg håper vi skal klare er å få tilbedelsen mest mulig fra hodet til hjertet.

Det er så lett å tilbe på "autopilot", vi skal igjennom vår faste lovsangsavdeling på 5-6 sanger før noen taler. Jeg vil bort fra en slik forståelse av lovsang. Jeg tror vi skal ta lovsangen i Norge videre nå og våge å tenke mer flytbasert, at vi ser på tilbedelsen som to-veis kommunikasjon med Gud, lytter til Ham underveis når vi tilber og våger å gjøre det han taler til oss. Jeg ønsker at den profetiske dimensjonen skal få stor plass i tilbedelsen.

Noen menigheter vil ha veldig faste rammer på tilbedelsen for å skape trygghet og forutsigbarhet. Jeg er mer opptatt av liv og innhold enn rammer og form. Jeg vil at tilbedelsen skal være en dynamisk arena der folk kan utrykke sin tilbedelse fra hjertet. Dersom lovsangsteamet på scenen gjør det og alle i salen gjør det er vi på det stedet jeg drømmer om.

Da må vi slippe forestillingen om at vi nødvendigvis skal igjennom et visst antall kjente sanger. Det kan være at vi bare flyter avgårde gjennom hele lovsangsavdelingen uten å synge en eneste ferdisnekret sang, det kan også være at vi synger mange kjente sanger underveis når vi kjenner for det.

Da jeg snakket med min datter Anne Kirstine om dette i går sa jeg: Jeg vil ha lovsangen fra hodet til hjertet. Hun svarte: OG fra hjertet ut til kroppen. Jeg tenkte, wow, hun har fått en åpenbaring. Derfor vil jeg legge til at jeg håper du ofte vil se folk som danser, roper, løper, ligger, ler og gråter under lovsangen i CTF Oslo. Vi tar livet tilbake. Vi tar dansen tilbake. Vi tar hendene og føttene tilbake. Vi tar friheten tilbake! Hvorfor skal vi sitte som saltstøtter når vi feirer livet og universets Gud?

Hvis du har lyst til å bli med på denne læringsreisen - kom og utforsk tilbedelse sammen med oss på et av våre søndagsmøter.

Du er hjertelig velkommen - som du er!

Kom deg på Twitter

2009-05-08T03:33:00.000-07:00

Twitter har revolusjonert livet mitt
Det gjorde forsåvidt Facebook også. En sommerkveld jeg måtte være hjemme fordi vi ventet vårt tredje barn opprettet jeg gruppen Facebook kirken av ren kjedsommelighet. Til min store forundring vokste "menigheten" til over 1400 meldemmer i løpet av noen få uker.

Kraften i å være på nett
Facebook kirken har vist meg kraften som ligger i bruk av nettet, jeg er omtrent daglig i dialog med medlemmene i denne gruppen om alt mulig. Det kan om være sjelesørgeriske ting, forbønnstema de melder fra om, spennende diskusjoner og mye mer. Flere har skrevet til meg og fortalt at Facebook kirken er det eneste åndelige felleskapet de har. Når en hører slikt vet en jo nesten ikke om en skal le eller gråte. Mitt mål er ihvertfall at det fellesskapet de er med i - Facebook kirken - skal være et sted der de føler tilhørighet, får inspirasjon og bygger nettverk med andre troende.

Jeg opplever stadig at folk kommer bort til meg på ulike steder og spør: "Er ikke du han der med Facebook kirken"? Det får meg til å tenke "WOW!" her ligger det muligheter! Jeg hadde ikke forventet eller planlagt at det skulle bli slik, men Gud har virkelig åpnet øynene mine for hva nettet betyr for folk og hvordan vi kan bruke det til å oppbygge, oppmuntre og støtte hverandre i hverdagen.

Jeg har 550 venner på Facebook og tjenesten har revolusjonert mitt forhold til nye og gamle bekjente. Jeg kan følge dem daglig, få vite hva de gjør, kommunisere med dem og dele deres sorger og gleder.

Twitter tilfører en ny dimensjon
Twitter åpnet likevel en helt ny verden for meg når det gjelder "å være på nett" med hva som skjer rundt meg. Nøkkelordet er INFORMSASJON. Jeg følger ca. 100 personer, organisasjoner og nyhetskanaler på Twitter. Disse er alle mulige fra Bono, Jens Stoltenberg og NTB til Klassekampen, NY Times og lovsangslederen Tim Hughes. Jeg følger også en del sentrale journalister og bloggere i Norge. Hele døgnet tikker det inn oppdateringer som gjør at jeg følger samfunnsutviklingen i Norge og verden på en helt ny måte. Det er helt sinnsykt engasjerende, spennende og morsomt. Så morsomt ere det faktisk at jeg må være forsiktig så jeg ikke blir helt "net junkie". Menneskene rundt meg har krav på at jeg er fullt tilstedeværende når jeg er sammen med dem.

Bruk Tweet Deck
Gjennom å bruke den geniale applikasjonen Tweet Deck kan jeg få opp statusoppdateringer fra Twitter og Facebook samtidig. Twitter har wiret meg på informasjonsflyten på en helt revolusjonerende måte og jeg beholder samtidig trøkket på Facebook der jeg har det meste av mitt sosiale nettverk samlet.

Informasjon = muligheter
Hvis vi som kristne vil være aktive medspillere i samfunnet MÅ vi være tilstede på kanaler som dette. Nettet har som kjent gått forbi både radio, tv og aviser som informasjonskanal. For min del har jeg kastet papiravisene for lenge siden. Twitter er en "hub" til nyhetsflommen på nettet og jeg har full kontroll over hvilke kanaler jeg får inn i stua.

Framtidens informasjonshub
Jeg tror vi i framtiden vil se at radio, tv, aviser og webkanaler smelter helt sammen og at "hubs" som dette blir enda mye mer viktige enn i dag. Kom dere på Twitter folkens, og les forøvrig Elin Ørjasæters strålende kronikk om Twitter i A-magasinet i dag.

DNF-48 trenger en ny strategi

2009-05-06T02:00:00.000-07:00

Kim Friele fortjener applaus
Tiden går og verden utvikler seg. Debatten rundt Fritt Ord sin pristildeling viser at homoaktivistene er i ferd med å miste grepet på den norske oponionen. Kim Friele fortjener objektivt sett stående applaus for sin strategiske teft. DNF-48 har lyktes svært godt med å påvirke det norske samfunnets syn på homofili de siste tiårene.

DNF-48 har et stort nettverk i maktens korridorer og har gjennom konstant politisk press fått stort gjennomslag for sine synspunkter, nå sist med den nye ekteskapsloven og medfølgende lik rett til adopsjon. De har gjennom bruk av hersketeknikker som splitt og hersk, marginalisering, demonisering av meningsmotstandere klart å skape en sterk folkeoponion for sin sak. Personlige historier fra homofile som åpent forteller om hvor vanskelig det er å stå fram har også gjort følelsesmessig inntrykk på mange og skapt sympati for de homofiles rett til å leve ut sin legning.

Mange reagerer
Folkeoponionen er i ferd med å forandre seg. Når Kim Friele går ut så hardt som hun gjør i Fritt Ord-debatten, oppfattes det som om hun vil kneble ytringsfriheten. Gjennom sin kampanje mot Nina Karin Monsen skyter hun seg selv og DNF-48 i foten. Mange mener nå at homoaktivistene går for langt – om man er for eller mot homofili. For retten til ytringsfrihet er demokratiets grunnpillar. Om en er homo eller hetero, kristen eller satanist, svart eller hvit, muslim eller hindu er vår frihet bygd på retten til å ytre seg.

Diktaturet knebler de politisk ukorrekte meningene med ulike maktmidler. I Sverige har man gått noen steg leger enn oss i retning meningenes diktatur – er du mot homofili får du for eksempel ikke bli prest i Svenska Kyrkan. I Sverige kan det som kjent straffes med fengsel å argumentere mot homofili ut fra Bibelen. Her i Norge er man langt utover de kristnes rekker enige om at en slik knebling av meninger er langt over streken.

At DNF-48 kun klarte å samle 4000 underskrifter mot Fritt Ord-prisen viser oponionens klare mening i denne saken. En Facebook gruppe med 10 000 medlemmer er heller ikke mye å skryte av. I markedsføring ganger vi ofte antall respondenter med 10 noe som skulle tilsi at 100.000 nordmenn støtter Friele. Hva mener alle de andre?

Splittelse blant de homofile
Fritt Ord-debatten viser også at det er betydelig splittelse innen de homofiles rekker. Mens Kim Friele holdt glødende innlegg under demonstrasjonen i går valgte profilerte homofile som Anne Grethe Preus og Finn Schjøll å gå på prisutdelingen til Fritt Ord for å markere sin støtte til ytringgsfriheten. Espen Kvark Kvernberghs innlegg i gårsdagens VG viser det samme; det finnes mange homofile med andre tilnærminger til diskusjonen enn DNF-48.

DNF-48 trenger en ny strategi
Hersketeknikkene som brukes av homolobbyen trenger å skiftes ut. De skaper bare mer polarisering, uforsonlighet og avstand. Verden har gått videre. Hva med dialog? Hva med å krysse fronten, gå på motpartens fester og skape relasjon? Kanskje en kan bli enige om å være uenige og inngå en våpenhvile? Hvis noen vil leve ut sin homofile legning er slik jeg ser det deres sak. Til syvende og sist skal vi alle stå foran vår skaper en dag og svare for det livet vi har levd – hetero eller homo.

Ytringsfriheten skal ikke knebles. Men det kan jo være at vi kommer et stykke videre hvis vi snakker sammen, prøver å forstå hverandre og aksepterer at vi har forskjellig verdensbilde, ulik tro og meninger som ikke alltid går i hop. Men DNF-48 må forstå en grunnleggende ting: En kan ikke tvinge mennesker til å mene noe i strid med sin tro, samvittighet og overbevisning. En må faktisk leve med at noen er for og noen mot homofili i dette landet – og at de gir uttrykk for sine meninger.

Fritt Ord-debatten, et vannskille for Norge?

2009-05-05T01:55:00.000-07:00

Så er vi i gang igjen
Godt nedgravd på begge sider av fronten. Dumpe drønn høres nå ordenes tunge artilleri settes inn. Spissformuleringer, personkarakteristikker og beskyldninger hagler over frontlinjen i debatten rundt Fritt Ords pristildeling til Nina Karin Monsen.

For og imot. Sort og hvitt. Engler og demoner. Det er sterke følelser i sving slik vi er vant til i denne saken. Men noe er nytt denne gangen. Flere fronter er åpnet og bildet er annerledes enn før.

Flere fronter og nye allianser
Nå er det Dagbladet mot Aftenposten som i de gamle gode dagene. Akademika mot akademika. Homoaktivister står steilt mot filosofer – filosofene som så ofte har bidratt til samfunnsliberalisering med sine tanker. Sentrale ledere KrF som ofte før har vært stemplet som de store mørkemennene er nå blant dem som maner til respekt, toleranse og mer nyansert ordbruk. En spennende og kanskje litt forvirrende utvikling.

Sejersted går til krig
Fancis Sejersted som vi forbinder med Nobels fredspris forsvarer Nina Karin Monsen og bidrar til ny eskallering av ordkrigen. Denne gangen har han en annen hatt på hodet og den ligner mer og mer på en stridshjelm. Samtidig må vi se det store perspektivet: Broen fra Nobelinstituttet til Fritt Ord svært viktig – for at freden skal få vokse fram må ytringsfriheten ha gode kår. Det viser all erfaring. Jeg synes derfor at Francis Sejersted har god grunn til å stå på barrikadene i denne saken - han står faktisk der for alles rett til ytringsfrihet, en av grunnpillarene i vårt demokrati.

Når det ikke er mulig å være annet enn ”politisk korrekt” er det fare på ferde.
I homofilidebatten de siste året har kanskje en del kjent litt på akkurat det. Derfor er det viktig at denne debatten kommer – en debatt som handler mer om ytringsfrihet enn om homofili.

Et vannskille for Norge?
Jeg tror debattene vi har sett den siste tiden i Norge er viktigere enn vi forstår. Hvordan det? Kan det være slik at vi ser begynnelsen til en nye og viktige trender? Er pendelen er i ferd med å svinge i en annen retning i Norge?

De siste tiårene mye forandret i Norge seg når det gjelder tro og verdier. For meg begynner det å bli klart at noe ligger og ulmer på grasrota. Oppmerksomheten rundt Snåsa-mannen og det overnaturlige viser det. Hijab-debatten viser det og Fritt Ord-debatten viser det.

Tilbake til røttene
Vi ser en økende oppmerksomhet om vår norske kulturarv i møte med det flerkulturelle samfunnet – nå sist synliggjort gjennom Steinar Lem. Vi ser en økende åpenhet for åndelige realiteter. Kan det være at vi ser begynnelsen på en oppvåking som fører folket tilbake til røttene – til kristendommen som har preget vår nasjon i tusen år? Kan det være slik at det siger innover folk at liberaliseringen har sin pris i form av store samfunnsproblemer – og at pendelen nå svinger mot en mer verdikonservativ holdning til hvordan livet bør leves?

What Would Jesus Do?
Som kristenfolk har vi et ansvar i denne situasjonen: Å forsøke å være som Jesus. La oss spare den tyngste ammunisjonen til vår tids fariseere som kan loven men ikke kjenner Gud. La oss veie ordene våre tungt før vi taler. Vekkelsen begynner ”i huset”, den begynner med oss selv ikke med alle andre. Hvor er vi selv? Er vi "kalkede graver" som ser fine ut på utsiden men er fulle av urenhet og fordømmelse inni? Hvordan står det til med vekkelse og fornyelse i våre egne liv? Har vi "olje på lampen"?

La oss skrive i sanden slik Jesus gjorde og si ”Heller ikke jeg fordømmer deg – gå bort og synd ikke mer”. La oss gå på festene til ”horer, tollere og syndere” slik Jesus gjorde. La oss øse ut Guds farskjærlighet over alle som trenger det – ikke så rent få! La os være som tolleren og si: "Gud se i nåde til meg, syndige menneske". La oss be for vår nasjon og aldri slutte - for ved de rettferdiges velsignelse blir en nasjon opphøyet.

Taliban på vei mot Islamabad

2009-04-23T12:59:00.000-07:00

Det har vært en urovekkende uke i Pakistan.

Taliban ble karakteriseret som militært knust etter bombingen i Afghanistan. Men etterhvert kom det meldinger om at Taliban hadde regruppert, at de allierte styrkene i sør hadde seriøse problemer i kampene og at de trengte forsterkninger.

Her i Norge gikk debatten friskt om hvorvidt norske tropper burde stille opp eller ikke. Regjeringen stod hardt på at norske soldater bare kunne brukes i nord. I mens festet Taliban grepet i sør og i de stammekontrollerte pakistanske områdene som grenser mot Afghanistan.

Her ble Taliban nærmest fredet av den pakistanske hæren, ikke så rart kanskje siden Taliban ble etablert av den pakistanske etteretningstjenesten i sin tid. Taliban, kjent for sin radikale tolkning av islam, terrorveldet i Afghanistan, henrettelser, kvinneundertrykkelse og støtte til terroristen Osama bin Laden har reist seg fra asken som en fugl fønix og masjerer nå mot Islamabad.

Den militante islamske organisasjonen vinner støtte i det pakistanske folket som Hizbollah i Libanon og Hamas blant palestinerne. Men denne gangen er situasjonen kritisk fordi militante muslimer masjerer mot hovedstaden til en atommakt.

Osama bin Laden har hatt et mål om å skaffe seg tilgang til masseødleggelsesvåpen og hadde blant annet laboratorier i Afghanistan som jobbet med å utvikle biologiske våpen. Hva skjer dersom Taliban får kontroll over atomvåpen i Pakistan? Det er et scenario som Hillary Clinton naturlig nok frykter.

Den norske etterretningstjenesten så alt for mange år siden at vår tids alvorligste terrortrusler ville komme fra militante grupperinger innen islam som er villige til å bruke masseødeleggelsesvåpen for å nå sitt mål om å etablere det islamske kalifatet.

Samtidig tar den norske regjeringen ikke avstand fra Hamas og det kommer fram at staten gjennom mange år har støttet Hizbollah på ulike måter. Vår utenriksminister sitter rolig og ser på at Irans president håner Israel på holocaustdagen mens mange av representantene fra EU reiser seg og går. Norske leger kaller Hizbollah og Hamas "våre venner" og gjør alt de kan for å hjelpe dem.

Det brygger opp til en stor konfrontasjon i midt-østen. Når radikale muslimer får tilgang til atomvåpen - og det vil de høyst sannsynlig veldig snart - vil maktbalansen i verden være forandret for alltid. Vesten vil få betale en høy pris for sin unnfallenhet og naivitet over mange år. Mange vestlige politikere har ikke skjønt hvor lite dialog og diplomati kan påvirker de ekstreme muslimske gruppene. Deres agenda er ikke politisk men religiøs. De svarer etter egen opfatning ikke for mennesker men for en "Gud" som har befalt dem å gå til hellig krig mot alle vantro.

Israel vil ikke sitte stille og bli tilskuer til sin egen undergang. USA må ta stilling til hva de gjør med Pakistan, Iran og Syria. Det begynner å bli svært liten tid - kanskje er det allerede for sent.

Vi må forberede oss på at vi de neste ti årene kan få en helt ny verdenssituasjon hvor de ekstreme islamistene får helt nye maktmiddel og gjennomfører angrep i en skala vi bare kan be om at Gud sparer oss for - et Hiroshima i USA eller et biologisk angrep i London.

Den du-fokuserte menigheten

2009-04-20T11:48:00.000-07:00

Jeg drømmer om å bygge en du-fokusert menighet. Hva mener jeg med det?

Jeg har siden barndommen vært en del av kristne sammenhenger med sterkt fokus på "riktig tro" eller dogmatikk. Det har resultert i mye "kom til oss og bli som oss" tenking. Ikke misforstå, jeg regner meg fremdeles som en konservativ evangelisk kristen og ser at teologi er viktig.

Men samtidig er jeg dritt lei av alle de kunstige skillene og murene vi bygger med ordet VI. En VI-fokusert menighet fort blir et demotiverende, lite utfordrende og etter hvert ganske så klamt sted å være. Et sted med mange tilskuere og få motiverte deltakere. VI-menigheten blir så veldig fokusert på VÅR visjon, VÅR teologi, VÅRE mål, VÅR reformasjon og VÅRE meninger. I denne typen menihgeter blir det fort veldig trangt - med mye kunnskap i hodet, strenge sosiale regler og dessverre mindre plass til gudgitt hjertevarme, godhet, nåde, raushet og pulserende liv.

"Du skal elske Herren av hele ditt hjerte og din neste som deg selv", står det i skriften. For at vi skal komme dit som menighet trenger vi et sterkt møte med DU-kjærligheten, Guds kjærlighet.

Gud, Faderen og Sønnen kunne sittet i himmelen for å nyte seg selv, sin egen storhet og sitt eget skaperverk. Men den treenige Gud var mer interessert i støv som meg og deg - Guds kjærlighet strekker seg ut til oss små mennesker fordi han er DU og OSS fokusert. Han er en Gud som ønsker RELASJON. Relasjon (les nåde) er viktigere for ham enn regler og bud (les loven). Han er en Gud som er rådgiver (coach). Han er en Gud som tar oss med på sitt lag, vi får spille mens han heier oss fram slik en god pappa skal.

Dette er hva jeg drømmer om framover: Jeg vil være med å bygge en menighet som er en DU-menighet. En menighet som sier "hvem er DU, hva kommer DU med av erfaring, kompetanse og nådegaver, hva kan DU lære oss og hvordan kan vi hjelpe DEG å nå ditt fulle potensial som disippel av Jesus? Hva må til for at DU skal ha det bra i denne menigheten?" Kort sagt en menighet hvor ledelsesprinsippene er bygget på relasjon, empowerment og coaching.

For meg som person og kristen var det et positivt sjokk å begynne å jobbe i kurs- og konferansekonsernet Confex. Jeg hadde en sjef som jeg opplever hadde mange av disse verdiene inne - Nils Christian Børresen sol deg i glansen :-) Hvis noen prøver å få tak i en coachende leder, forsøk å headhunte denne mannen. Tiden i Confex lærte meg mye om verdien av å ha en klar ledelsesfilosofi. Og jeg har ingen problemer med å si at dette firmaet (og sikkert mange andre) banker mange kristne menigheter når det gjelder god ledelse. Derfor lykkes også Confex med foretningsdriften og har blitt en gaselle-bedrift.

Men er det ikke VI som har det da? Er ikke VI hode og ikke hale? Er ikke VI foran og ikke bak?
Jeg tviler. Jeg tror faktisk vi kan ha mye å lære og ser det slik at Gud sendte meg på skole i Confex. Det beste av det jeg lærte der skal jeg ta med meg i videre i arbeidet med å bygge menighet - med et ydmykt håp om at DU skal trives, vokse og utvikle deg til ditt fulle potensial.

Hva slags menighet drømmer DU om å være med i?

Allahu Akbar og jihad i det norske forsvaret?

2009-04-16T22:40:00.000-07:00

Tidene forandrer seg. Gjennom hundervis av år har kirkeklokkene i Norge ringt for å kalle oss til kirke og synge tonen om vår kristne kulturarv. Linjen dras tilbake til 1030 da Olav den hellige falt i slaget ved Stiklestad. Dette slaget ble som kjent vendepunktet fra hedenskap til kristendom i Norge. Kirker, hospitaler og kloster ble bygget. Lovene ble forandret slik at barn og kvinner fikk bedre beskyttelse. Kristendommen fundamentet for verdier, framgang og industriell utvikling i Norge.

Linjen går videre fra den lutherske reformasjonen til Hans Nielsen Hauge, grunnloven som ble skrevet på Eidsvoll i 1814, misjonsorganisasjonene, Thomas Ball Barratt, Frank Mangs, Ole Hallesby, Gordon Johnson, Jesus-vekkelsen, ten-sing, søndagsskoler, Åge Åleskjær og Gunnar Stålsett.

På slutten av 1960-tallet begynner tingene å forandre seg fundamentalt. Det 20. århudre blir stående som århundet der utviklingen aksellererer på alle områder. Den tekniske utviklingen eksploderer, vi når månen og får radio, TV og internett. Men alt utvikler seg ikke til det bedre. Verdiene vi har bygget nasjonen på rakner, relasjonene begynner å forvitre, materialismen griper tak i folkesjelen.

Nye ideologier får fotfeste. Vi skal klare oss uten Gud. De kristne blir omtalt som mørkemenn. De psykiske lidelsene eksploderer, vi stapper i oss antidepressiva. Kjønnssykdommer florerer, norsk ungdom ekperimenterer med narkotika og gruppesex. Alkoholforbruket i befolkningen mangedobles fra 1990-tallet og fram mot 2009. I Oslo ønsker politikerne på høyresiden at det skal skjenkes alkohol omtrent døgnet rundt.

I solidaritet med de fattige åpner vi våre grenser for innvandrere. Etter noen år får vi det flerkulturelle samfunnet. Sterke krefter presser på for at vi skal tilpasse oss den nye virkeligheten. Moskeer og templer bygges. NRK varsler at de vil sende muslimske gudstjenester. Det norske forsvaret varsler at de fra nå av vil ha både prester ig imamer. Justisministeren vil tillate hijab i politiet.

Afghanistan en gang i framtiden: En imam i norsk militæruniform roper Allahhu Akbar og en gruppe norske soldater svarer ham begeistret under en muslimsk gudstjeneste. På den andre siden av muren som skiller militærleiren fra landsbyen står det også imamer som roper Allahu Akbar. Norge er en del av en allianse som har gått til krig mot ekstreme muslimer fordi deres ideologi er helt uforenelig med demokratiske verdier. På den andre siden åpner vi opp for imamer i det norske forsvaret. Vi må ønske oss selv lykke til. For det trenger vi. Den politisk ukorrekte Steinar Lem har fått gjennomgå de siste dagene fordi han er bekymret for vår norske kulturarv.

I Frankrike mener forskere at det kan være muslimsk flertall rundt 2020. Hva ønsker vi i Norge? Det er på tide å stoppe opp og tenke.

Lukter Sylvia Brustads blod

2009-04-16T05:18:00.000-07:00

Aker-saken ruller videre og dråpene av informasjon som kommer fra departementet, hovedkontoret til Aker og fra ulike aktører som frenetisk prøver å forsvare sin handlemåte ligner mer og mer på Sylvia Brustads blod.

Mer og mer av informasjonen tyder på at Kjell Inge Røkke og hans våpendragere har hatt en omfattende prosess gående i tiden før salget som det skulle mye til at departementet kunne overse. Hva ligger bak en lånesøknad til det offentlige på et så stort beløp? Det kunne vel knapt skje hvis ikke sentrale folk var grundig informert om det som skulle skje?

Markedet reagerte så negativt på handelen at næringsministeren fra dag en var på defensiven. Den første dagen Berit Kjøll uttalte seg virket hun ekstremt stresset, ja nesten panisk. Jeg synes at hun ikke har gitt et troverdig inntrykk når hun har forsøkt å forklare sin rolle.

Her må vi til bunns i alt som har skjedd. Listen over denne regjeringens fadeser er lang som et vondt år. Osmundsen, Haga, Djupedal og Hijab-saken. Disse sakene er bare en liten flik av alt som vitner om dårlig skjønn, sviktende moral og elendig politisk håndverk.

Regjeringen har gitt opposisjonen en gavepakke av de sjeldne med Aker-saken. Jeg lukter Sylvia Brustads blod men tror også denne saken skal bli husket som den rød-grønne regjeringens banesår etter høstens valg. Grasrota hat-elsker Kjell Inge Røkke og et overraskende stort antall i gårsdagens avis-tester mener han vinner saken. Uansett taper regjeringen - selv om de skulle vinne teknisk.

Dette er mer enn politisk samrøre - det er en politisk røre av verste slag. Hørte jeg lyden av noen som kommer for å bære Sylvia Brustad ut av departementet?